Fredag 12. mars forsvarer hun doktorgradsavhandlingen sin om motorisk kontroll ved whiplash og kroniske ikke-traumatiske nakkesmerter.

Nakkesleng volder betydelige helsemessige og økonomiske konsekvenser både for individet og for samfunnet. Kroniske nakkeslengrelaterte plager er blitt forbundet med endringer i koordinasjon og bevegelse, men det er uklart hvorvidt det eksisterer forskjeller mellom nakkeslengpasienter og pasienter med ikke-traumatiske nakkesmerter.

Hovedformålet med Woodhouse sin studie var å sammenligne koordinasjon og bevegelse hos 59 nakkeslengpasienter med 57 pasienter med kroniske ikke-traumatiske nakkesmerter og 57 friske kontrollpersoner.«Ledigheten» i nakkebevegelser, nakkens leddsans, nakkens/hodets stødighet og evnen til å koordinere hodets bevegelser ble undersøkt. Videre ble sammenhengen mellom forskernes bevegelsesmål og pasientenes opplevelse av smerteintensitet og svimmelhet undersøkt.

Registrering av hodets bevegelser gjort ved tredimensjonal bevegelsesregistrering. Woodhouse målte nakkens bevegelsesutslag og registrerte «bevegelsesledighet» ved å måle bevegelsens medbevegelse, det vil si bevegelsesutslag i tre plan samtidig. Hun fant at medbevegelse var redusert i begge de to smertegruppene, noe som indikerer redusert «ledighet» – eller stivere og mer forsiktige bevegelsesmønster – hos personer med nakkesmerter, uavhengig av om plagene er nakkeslengrelatert eller ikke. Det ble ikke funnet forskjeller i leddsans mellom noen av gruppene.

Hodets stødighet – eller evne til å holde hodet stabilt opp mot tyngdekraften – ble målt ved lav og høy belastning. Nakkeslenggruppen viste en redusert evne til å holde hodet stødig sammenliknet med begge de to andre gruppene ved lav belastning. Redusert stødighet var forbundet med høyt nivå av smerte og svimmelhet. Ingen signifikante forskjeller mellom gruppene ble funnet ved test av stødighet med høy belastning.

For å registrere koordinasjon ble en «åttetallstest» introdusert. En laserpeker ble festet til hodet og testpersonen ble instruert i å bevege hodet slik at lysstrålen skulle følge linjen til en horisontal åttetallsfigur som ble vist på en vegg tre meter unna. Testen ble utført i tre hastigheter. Åttetallstesten avslørte uregelmessige bevegelsesmønstre i nakkeslenggruppen sammenliknet med de to andre gruppene ved langsom og moderat hastighet. Dette ble tolket som redusert bevegelsesflyt, og var også forbundet med høyt nivå av smerte og svimmelhet. Lave og moderate nivå av smerte og svimmelhet viste ingen sammenheng med stødighet og bevegelsesflyt i denne studien.

Woodhouses studier fant endringer i koordinasjon og bevegelse hos pasienter med nakkesmerter. Bevegelsesmønster preget av redusert «ledighet» ble registrert i begge smertegruppene, noe som sannsynligvis reflekterer en langvarig smertesituasjon. To av testene avslørte imidlertid funn i nakkeslenggruppen alene, og synes dermed å kunne relateres til et nakkeslengtraume: 
(1) Redusert evne til å holde hodet stødig og
(2) redusert bevegelsesflyt i en krevende koordinasjonsøvelse.
Disse hadde også sammenheng med høy intensitet av nakkesmerter og svimmelhet og er muligens mer sensitiv for de pasientene med størst plager.